Hvem mener du er ansvarlig for miljøproblemene våre? Noen vil nok si at det er de eldre generasjonene som må ta mye av skylda. Enkelte vil hevde at våre besteforeldre og oldeforeldre ikke gjorde nok for å hindre ødeleggelsene av miljøet.
Men er det egentlig slik?
Historien under fikk meg til å tenke. Om den er sann? Hvem vet. Det kan godt være at den er en såkalt vandrehistorie. Men den har et interessant poeng. Derfor vil jeg dele den med deg.
Det starter med at en eldre dame skal betale for seg på en matbutikk. Hun ber om å få et par poser til varene sine.
Den unge mannen i kassen forteller damen litt eplekjekt at hun burde ta med seg poser hjemmefra, i stedet for å kjøpe nye hver gang. For det er jo ikke bra for miljøet, som han sier.
Den eldre kvinnen unnskylder seg og forklarer at det på hennes tid ikke var særlig mange som tenkte på miljøspørsmål.
Mannen i kassen svarer:
«Det er jo det som er problemet! Din generasjon brydde seg ikke om miljøet!»
Tja, den unge mannen hadde kanskje rett. Hennes generasjon hadde jo ikke tenkt så mye på miljøet når alt kom til alt, svarte hun, før hun fortsatte med en litt skarpere tone.
For på den tiden leverte man jo bare melk-, brus- og ølflasker til butikken hvor man hadde kjøpt dem. Butikken sendte dem til et mottak som vasket og steriliserte flaskene, før de ble fylt på, på nytt – om igjen og om igjen. Men så klart, man hadde jo ingen tanke for miljøet på hennes tid.
På hennes tid gikk man trappene, ettersom det ikke fantes strømkrevende heiser og rulletrapper på hvert gatehjørne. Man gikk til matbutikken, som lå noen kvartaler lenger bort, i stedet for å sette seg i en bil og kjøre noen hundre meter.
Men mannen i kassen hadde nok rett – man tenkte ikke på miljøet før i tiden.
Man vasket alltid bleiene. Engangsbleier fantes ikke. Klærne ble tørket på et tørkestativ, ikke i en energisulten tørketrommel. Og barna arvet klærne etter de større søsknene. Å kjøpe nye klær hørte til sjeldenhetene.
Men absolutt – få tenkte på miljøet før i tiden.
På den tiden hadde man kanskje én tv eller én radio hjemme. Ikke flatskjermer i hvert eneste rom. På kjøkkenet vispet man sammen det man trengte for hånd, og ikke ved hjelp av elektriske miksmastere. Om man skulle sende noe med posten, pakket man inn det i gammelt avispapir – ikke bobleplast.
Man satte seg ikke på en bensindrevet maskin når man skulle klippe gresset. Nei, man brukte manuelle klippere som man måtte dytte foran seg. Og hekk og trær trimmet man for hånd. Mosjon fikk man som regel på jobb. Man behøvde ikke å kjøpe seg treningskort for å forbrenne kalorier på en strømslukende tredemølle.
Men mannen i kassen hadde sikkert rett – man hadde ikke særlig omtanke for miljøet på den tiden.
Man drakk vann fra springen eller drikkefontener. Man kjøpte ikke en ny plastflaske hver gang man var tørst. Man fylte pennene med blekk i stedet for å kjøpe en ny. Og man slipte barberbladet i barberhøvelen når det begynte å bli sløvt.
Hennes generasjon tok trikken eller bussen når de skulle langt av gårde. Barna syklet eller gikk, i stedet for å bruke foreldrene som en 24-timers drosjesentral. Man var heller ikke avhengig av mobiltelefoner, som må motta signaler fra en satellitt i verdensrommet hver gang man vil finne en butikk eller en restaurant.
Men den unge mannen hadde nok sikkert rett. Det var nok lite omtanke for miljøet når hun var ung.
Eller?
Du kan trygt si at den unge mannen i kassen ble svar skyldig.
