Anne C. Olsen 
De som kjenner Stavanger før 2005 og har gått gjennom fotgjengerundergangen ved torget, kjenner nok også «tante» Ada – medmennesket med det store hjertet for de svake i samfunnet. Og kjenner du henne ikke, kan du nå bli kjent med en vakker historie.
Ada Grødeland var et fast innslag i bybildet i Stavanger i flere tiår. Hun hadde en bod i undergangen ved Torget i Stavanger. Der satt hun og solgte lodd. I Stavanger er hun rett og slett kjent som «tante Ada».
Erling Jensen som har en nettside med lokalhistorie fra Stavanger-traktene forteller at hun ble født i 1923, den gang som Ada Walvik. Som 16-åring fikk hun jobb i Stavanger Fornøielsespark, der hun styrte lykkehjulet.
– Tante Ada var et varmt menneske som hadde et hjerte for de svake i samfunnet. Alle som har vært i sentrum i Stavanger i løpet av de 30 årene hun satt i boden sin, har et forhold til henne, sier Thomas Bendiksen (MDG) til Rogaland Avis/Dagsavisen.
Bendiksen sitter i Eiganes og Våland kommunedelsutvalg. Han er en av mange som ønsker å døpe den åpne plassen på hjørnet av Stavangers Haakon VIIs gate og Kongsgårdbakken etter Ada Grødeland. Stedet som etter all sannsynlighet får stor oppslutning om å døpes etter kvinnen med det store hjertet, ligger bare noen få meter unna der Grødeland satt i år etter år i boden og solgte lodd.
Bendiksen kan selv godt huske kvinnen med det store hjertet.
– Jeg husker at hun satt i boden og solgte lodd, og det var et spennende vindu å kikke inn i, sier han til avisa.
Når noen kom forbi for en prat hadde Ada alltid tid.
Høyre-politiker Cille Ihle har også mange gode minner fra boden. I barndommen var det stas å kjøpe lodd av tante Ada.
–Jeg liker tanken på å hedre et vanlig menneske som betydde så mye for så mange, hun var en hverdagshelt. Mange av byens løse fugler fant varme, trøst og en røyk hos Tante Ada, sier Ihle.
I 2004 fikk Ada tildelt Melvin Jones-prisen, som er Lion høyeste utmerkelse. Om mange trivdes med å kunne komme innom boden til Ada, så høres det ut som hun også koste seg med at folk kom forbi.
– Du kan ikke kjøpe trivsel, du kan ikke kjøpe lykke. Du kan heller ikke kjøpe kjærlighet. Alt det får jeg her i Undergangen. Jeg får kjærlighet av bitte små, og gamle og grå. Jeg har ingen uvenner, det er ikke mange som kan si det, sa hun i en NRK-dokumentar.
Hadde hun ikke vært loddselger ville hun vært torghandler, avslører hun i NRK-intervju.
Allslags folk kom innom Ada. Barna elsket å komme innom. Dersom de ikke vant på loddene sine, så fikk de premie likevel. Da hadde tante Ada en seigmann til dem.
Ada hadde også mange som slet som kom innom henne. «Guttene» kalte hun rusmisbrukerne som kunne komme innom henne og få en brødskive og en kopp kaffe. I boden hennes hadde de noen som var der, og som så dem.
– Det er viktig at de får en klem. Folk er skrekkelig snare med å dømme dem, sier hun i dokumentaren.
Den lille hunden Pjolter var sammen med Ada i boden. Han hadde en favoritt blant «guttene». Bjarne. Når Bjarne kom hørte Pjolter på gangen at Bjarne var på vei.
– Bjarne kaller han for Antabusen, får han får ikke passe Pjolter om han har drukket. Så det holder Bjarne i sjakk. Han er liten Pjolter, men han gjør en stor nytte for seg.
Ada døde i 2008, 46 år etter mannen hennes omkom i en ulykke. Men nå ser det ut til at kvinnen i boden for evig vil være tilstede på torget i Stavanger – i form av å hedres med å navngi sin egen plass.