Anne C. Olsen 
Etter en lang kamp mot skeptikerne fikk Kris og Paul Scharoun-DeForge endelig gi hverandre sitt ja i 1993.
Ekteparet som etter en lang kamp mot skeptikerne endelig fikk lov til å love å ære og elske hverandre i en bryllupsseremoni i 1993 forble mann og kone helt til Paul døde, kort etter at paret hadde feiret sin 25. bryllupsdag.
Livet som ektefolk var ikke stort annerledes enn andre kromosontypiske ekteskap skriver nettstedet Shared.com. De delte etternavn. Scharoun og DeForge ble Scharoun-DeForge. De delte bolig i et bokompleks for psykisk utviklingshemmede. Og begge to gikk på jobb. Kris jobbet på Pizza Hut og Paul jobbet på et verksted. De hadde ikke egne barn, men var gudfar og gudmor for niesen.
– Han fikk meg til å le. Jeg så inn i øynene hans og så fremtiden min. Og da fridde jeg til han. Han sa ja, har Kris fortalt i et intervju.
Kampen for å få lov til å gå ned kirkegulvet som mann og kone var imidlertid lang. Myndighetene tvilte på om Kris og Paul skjønte hva de samtykket til. Paret som traff hverandre på en dans ble forelsket og begynte å date allerede midt på åttitallet. Kris fridde i 1988. Men de to måtte gjennom årevis med tester før de endelig fikk lov å leve drømmelivet sammen som mann og kone.
Kris og Paul holdt sammen til døden. Etter 25 år som ektefolk er de det paret med downs syndrom som har vært lengst gift.
– De hadde en absolutt uforbeholden kjærlighet til hverandre, sier Kris’ søster Susan.
På det som ville vært parets 26. bryllupsdag var Kris og familien samlet ved fiskeplassen til Paul i Adirondack-fjellene og spredte asken hans. Når den tid kommer har Kris bedt familien om at også hennes aske spres her, så de to kan hvile der sammen.
Om ikke historien om hvor gode to mennesker kan være mot hverandre er nok til å stilne skeptikere bør videoen under vise at det ikke er antallet kromosomer som avgjør om man er skikket til å elske eller ikke:
